OSLO -NORWAY

FOWLER SCHOCKEN

En Handelsreisendes Brød - Norske møbler til Amerika.

(This is a text about Norwegian furniture export to North America in the 1950s. Unfortunately only in Norwegian.)

THE BIG APPLE. Det var torsdag 21. september 1967. Dagen i forveien hadde salgssjef Harald Nove fra Bruksbo Tegnekontor landet i New York. I de neste atten dagene ventet forhåpentligvis trivelige kundebesøk og nye salgsordrer til fabrikkene der hjemme. Det var ikke mer enn ett år siden Harald Noves kollega Rolf Sveaass hadde fylt ordreblokken med møbler for 41.000 kroner hos en av deres største kunder på Østkysten - Georg Jensen Inc. i New York. Den norske interiørarkitekten Karen Vigmostad hadde en stor del av æren for dette. Hun var innkjøpssjef for møbelavdelingen hos Georg Jensen Inc., og hadde bestilt varer fra Norge og Bruksbo helt siden slutten av 1950-tallet. Da hun startet å jobbe der i 1956, var ikke Norge representert med møbler i det hele tatt, kun sølv og emalje.

I et marked hvor spesielt danskene og svenskene var sterkt representert, hadde Vigmostad brøytet vei for nordmennene. Hun var selv i Norge et par ganger i året for å besøke utstillinger og møbelmesser. Hun holdt seg oppdatert på hva som var nytt og gjorde bestillinger til butikken i New York. I 1960 tok hun selv initiativ til en utstilling med kun norsk brukskunst av ypperste klasse som ble vist hos Georg Jensen Inc. Møbler, glass, keramikk og tekstiler fra mer enn tretti utøvere ble sendt over Atlanteren til amerikanernes store begeistring. «A departure from the familiar slick look of Scandinavian imported handwork, the exhibit stressed the solid, earthy qualities of a vigorous craft culture from Norway’s most gifted artisans» het det den gang i juniutgaven av det amerikanske magasinet Craft Horizons.

Men den «goodwill» Harald Nove og de norske møbelprodusentene i Bruksbo Eksportgruppe hadde opparbeidet seg siden den gang, var nå preget av mørke skyer på en ellers blå himmel på grunn av dårlige og sene leveranser til firmaet. Hans Wegner, Kaare Klint, Børge Mogensen og de andre danske møbeldesignerne hadde nå for alvor befestet sin sterke posisjon i salgsrommet hos Georg Jensens’ fasjonable butikklokaler på 5th Avenue i New York.

Møbelagent Harald Nove måtte derfor få til et møte med ledelsen hos Jensen, og det brennkvikt, for å forsikre om at møblene fra Norge var gode nok for Jensens’ showroom og resten av Amerika.

 Til venstre: Karen Vigmostad. Til Høyre: Reklame for Georg Jensen Inc. i New York.

Til venstre: Karen Vigmostad. Til Høyre: Reklame for Georg Jensen Inc. i New York.

BRUKSBO EKSPORTGRUPPE

bestod i 1965 av tolv norske møbelprodusenter. «Programmet er å skape og selge håndverkspregede kvalitetsmøbler med tidsmessig, renlinjet norsk design» het det i firmaets prisliste fra 1966. Bruksbo var et design- og agenturkontor som i perioden mellom 1940 og 1970 tegnet og solgte møbler for et tyvetalls norske møbelfabrikker. Enkelt forklart betød det at Bruksbo ikke eide, men tegnet møbler for de ulike møbelfabrikkene, og fikk prosenter av salget for denne jobben. I tillegg fungerte de som et salgsapparat for de samme fabrikkene i utlandet gjennom denne eksportgruppen. Store utgifter som markedsføring ble fordelt på de ulike fabrikkene og forsendelser av møbler ble samlet for å gjøre transport rimeligere. På denne måten fikk mange av Norges små møbelprodusenter mulighet til å prøve lykken på utenlandsmarkedet. På midten av 1960-tallet var nesten en femtedel av alle norske møbler som ble eksportert til utlandet, tegnet av Torbjørn Afdal, Rolf Hesland og Gunleik Svartdal hos Bruksbo. Disse satt på kontoret i Uranienborgveien 6 i Oslo, sammen med selgerne Kjell Buskop, Harald Nove og direktør Rolf Sveaass.

 Bruksbo Tegnekontor. Fra venstre Torbjørn Afdal, Gunleik Svartdal og Rolf Hesland.

Bruksbo Tegnekontor. Fra venstre Torbjørn Afdal, Gunleik Svartdal og Rolf Hesland.

SKANDINAVISK DESIGN I USA

De nordiske lands designere var opptatt av, og bygde videre på 1930-tallets funksjonalistiske idealer hvor form og funksjon skulle følge hverandre. De ville skape vakre, enkle, renlinjede hverdagsobjekter som skulle være tilgjengelig for alle. Ved hjelp av brukskunstnerens visjon som formgiver, naturlige materialer og industriell serieproduksjon, skulle det nordiske hjemmet gjenreises etter krigen. Tradisjoner, myke vennlige former og til tider festlig dekor, var stikkord. Det var først i etterkrigsårene at vi for alvor skulle markere oss internasjonalt. I 1951 ble den helnorske salgsutstillingen av norske varer «Norway Designs for Living» vist i Chicago. Under store deler av 1950-tallet turnerte vandreutstillingen «Design in Scandinavia» ved en rekke museer i USA og ga den voksende amerikanske og internasjonale interessen for Skandinavia en veldig oppsving. Denne nye felles nordiske designidentiteten fikk betegnelsen «Scandinavian Design», og ble i flere ti-år en svært viktig markedsføringskanal for Norge og resten av våre naboland i Norden.

Georg Jensen Inc’s direktør i New York, Fredrik Lunning (og senere hans sønn, Just Lunning) hadde vært med på å gjøre «Scandinavian Design» til et begrep i Amerika med sin «Lunning Award», som ble opprettet i 1951 for å promotere Skandinavisk brukskunst og design. Prisen ble årlig utdelt til unge talentfulle designere, og vår egen Grete Prytz Kittelsen var første norske mottaker av prisen. (1952) Senere skulle flere nordmenn følge i hennes fotspor.

 Reklame for Norway Designs for Living utstillingen hos Powers Department Store.

Reklame for Norway Designs for Living utstillingen hos Powers Department Store.

GJENNOMBRUDDET - NORWEGIAN FURNITURE FAIR.

Det hadde vært flere presentasjoner og salgsutstillinger av norsk brukskunst i utlandet tidligere, men møbelmessen Norwegian Furniture Fair i Stavanger, som åpnet første gang i mai 1961, ble det store vendepunktet. En helt ny messehall på 2000 kvadratmeter ble bygget i Bjergsted, og alt som kunne krype og gå av bransjefolk verden over ble invitert til Siddis-byen. Ved åpningen av messen året etter i 1962, kunne industriminister Kjell Holler fortelle at «norsk møbelindustri har hatt en imponerende utvikling de siste fire år - fra 0 til 30 millioner i eksport.» Norge var i vinden - Av våre da drøyt 300 møbelfabrikker, deltok rundt åtti av dem på messen i Stavanger. Sverige rangerte uten sammenligning høyest på besøks-statistikken, tett fulgt av USA, England, Tyskland og femten andre nasjonaliteter.

Japanerne var også representert, men ikke bare som potensielle kunder. Tidligere Bruksbo-selger Kjell Buskop kunne fortelle at i 1963 ble en gruppe japanere høflig, men bestemt vist ut fra messen på grunn av mistanke om industrispionasje - reisefølget fra Asia hadde vist mistenkelig stor interesse for de siste og nyeste møbelmodellene, og hadde med seg fotografiapparater og skisseblokker, selv om de på forhånd hadde blitt informert om forbud mot fotografering på området. Kjell Buskop jobbet som selger i Bruksbo i perioden 1963-1966 og hadde med sitt hollandske opphav og gode språkkunnskaper, ansvaret for salg i Be-ne-luxlandene, samt Vest-Tyskland, England og Skottland. «Interiørarkitektene til nybygg og kontorer var dem vi var spesielt interessert i å komme i kontakt med på disse turene», erindrer Buskop. Der var muligheter for å selge inn store kvanta. «Det hendte vi inviterte dem til Norge og tok dem med på besøk til de norske møbelfabrikkene», kunne Buskop fortelle. Sittegruppene Minerva, Saga og stolen Rondo i krom og svevende rygg var gjengangerne på Buskops salgsordrer fra denne tiden.

 Annonse for Norwegian Furniture Fair i Stavanger, 1961.

Annonse for Norwegian Furniture Fair i Stavanger, 1961.

MØRKE SKYER. Før møbelselger Harald Nove skulle møte innkjøps -sjef Karen Vigmostad, så ville han ta turen innom et par andre kunder av Bruksbo i New York. En god del av kundene hans i USA var utvandrede nordmenn som hadde søkt lykken i Amerika, og neste besøk var hos norsk-amerikaneren Eigil Semb. Han drev butikken Scandia Craft på adressen 166 Lexington Avenue. Semb hadde en spesiell bakgrunnshistorie. Etter andre verdenskrig utvandret han til USA, og etter noen år som maler, kokk på ulike båter, bokfører og gartner i et nonnekloster, hadde han startet foretaket sitt som en liten gavebutikk ved FN-bygningen i 1950. Vareutvalget bestod mest av keramikk, dukker, norske småting og noen amerikanske artikler. Han solgte også lamper han lagde selv av drivved under slagordet «Driftwood from Maine.»

Tilfeldighetene gjorde til at Semb under et norgesbesøk traff en venn fra konsentrasjonsleiren han satt i under andre verdenskrig - Sachsenhausen. Dette var Einar Blindheim, som drev en møbelfabrikk i Ålesund. De to ble enige om at Semb skulle ta med seg en møbelkolleksjon fra fabrikken hans tilbake til Statene, og siden ble Scandia Craft østkystens største leverandør av norske møbler i New York-området. Møbelselger Noves besøk hos Scandia Craft denne dagen resulterte i noen gode tall på ordreblokken for møbelfabrikkene der hjemme i Norge. Det ble bestilt veggseksjoner og stoppede møbler, men Nove måtte også tåle at det ble klaget på at norske leverandører lanserte nye modeller for så å la de utgå etter kort tid, uten forvarsel. «Dette er meget uheldig» hadde Semb forklart, ettersom reklame og lansering av nye modeller er kostbart i U.S.A.

Skjermbilde 2018-09-15 16.34.26.png

DANSKENE KOMMER. Tirsdag den 10. oktober. Møte med Karen Vigmostad hos Georg Jensen. Nove hadde nå vært på salgsturné i flere uker, og hadde besøkt kunder i Canada og byer langs østkysten av Amerika. Det første Karen kunne fortelle Harald Nove under møtet, var at hun ikke lenger var ansatt hos Georg Jensen. Hun var nå blitt freelance interiørarkitekt i stedet. Hun kunne derfor ikke gi noen garantier for at det ville bli bestilt flere møbler fra hverken Bruksbo eller fra andre norske møbelprodusenter til Georg Jensen. Det var nå opp til den nye ledelsen, sa hun. Men Nove hadde allerede fått høre fra flere kilder at den nye ledelsen kun var interessert i «dansk», så framtiden så ikke lys ut for de norske møblene i Georg Jensens fasjonable lokaler. Georg Jensen prøvde nå å få enesalgsrett i USA på møblene til Børge Mogensen, Hans Wegner med flere, og skulle de danske møbelprodusentene gå med på dette, så ville de utvilsomt prøve å kvitte seg med norske møbler i Georg Jensens lokaler som en klausul i kontraktsvilkårene.

Vigmostad, som opprinnelig var fra Lista, ville dog gjerne fortsette å bruke Bruksbo-møbler i sine bestillingsoppdrag som interiørarkitekt, men da måtte det bli lettere å ta inn møblene fra Norge, sa hun. Hun savnet en importør. Samtidig forklarte hun at nordmennene måtte bli enda bedre til å pakke møblene for den lange sjøtransporten og overholde tidsfrister. Dette var noe de sjelden hadde problemer med når det gjaldt danskene, og noe de måtte ta på alvor. Han var selv smertelig klar over problemene de hadde i forhold til transport av møbler til USA. Ikke bare var det lettere sagt enn gjort å få transportert møblene ut av trange norske fjorder, men kapasiteten ved fabrikkene var ikke alltid stor nok til å ta unna alle bestillingene i tide.

Skjermbilde 2018-09-15 16.41.54.png

Harald Nove takket for seg, og dro neste dag tilbake til Norge. Lite visste han at dette skulle bli en av de siste gangene han skulle besøke USA og Georg Jensen Inc. I 1970 solgte arvingene etter Lunning-familien Georg Jensen Inc. De nye eierne var ikke interessert i å videreføre det skandinaviske vareutvalget, og la samtidig ned den prestisjetunge Lunning-prisen som promoterte skandinavisk brukskunst og design.

På slutten av 1960-tallet var allerede storhetsdagene til «Scandinavian Design» på hell. Norge og Bruksbo skulle komme til å fortsette sin eksport av møbler til det amerikanske og internasjonale markedet utover på 1970- og 80-tallet, men Norden var ikke lenger førende på formgivningens område. Konvensjonelle møbeltyper med rammeverk i teak, palisander, fjærer og stopning, ble byttet ut med plastmaterialer, stål, laminat og skum. Nye tider, nye materialer og ikke minst en ny generasjon designere hadde pekt ut en ny kurs for framtidens møbler.

Skjermbilde 2018-09-15 16.47.04.png
Bjørn-Kowalski Hansen